Gebyrer opptjent, referansen ikke slått

Utgangspunktet

Hypotetisk pedagogisk tilfelle. NOVA og USDX er fiktive tokener; USDX antas å være verdt nøyaktig $1 bare for å isolere matematikken. Dette er ikke en protokollanbefaling eller en prognose for likviditetstilbyderes avkastning. Imani tilfører én NOVA verdt $1,000 og 1,000 USDX til en forenklet pool med fullt prisintervall og konstant produkt. Hun ser gebyrinntektene vokse og antar at det betyr at likviditetstilførsel må slå passivt eierskap i de to tokenene.

Fastslå det riktige kontrafaktiske alternativet

Startposisjonen er verdt $2,000. Hvis vi foreløpig ser bort fra gebyrer, lar vi x representere NOVA og y representere USDX. Invarianten er x × y = 1,000. I denne undervisningsmodellen er poolens marginalpris y ÷ x. Når eksterne markeder repriser NOVA, flytter arbitrasjehandler poolen mot den prisen og endrer aktivaene som tilhører likviditetsposisjonen. Imani beholder ikke en konstant beholdning på én NOVA.

Sammenligningsporteføljen holder ganske enkelt én NOVA og 1,000 USDX utenfor poolen. Den opplever samme eksterne kursbevegelse i NOVA, men rebalanserer ikke gjennom poolmekanismen. Å sammenligne likviditetsposisjonen bare med den opprinnelige verdien på $2,000 ville svare på om den tjente eller tapte dollar. Å sammenligne med de uendrede tokenbeholdningene besvarer et annet spørsmål: om likviditetstjenesten forbedret resultatet relativt til å holde de samme opprinnelige eiendelene.

Når det volatile tokenet dobles

Anta at NOVA stiger til $2,000. Løs y ÷ x = 2,000 sammen med x × y = 1,000. Resultatet er x = √0.5, omtrent 0.707107 NOVA, og y = √2,000,000, omtrent 1,414.214 USDX. Poolposisjonen er derfor verdt omtrent 0.707107 × $2,000 + $1,414.214 = $2,828.43 før gebyrer.

Beholdningsporteføljen er nå verdt $3,000: én NOVA til $2,000 pluss 1,000 USDX. Likviditetsposisjonen ligger $171.57 bak, eller omtrent 5.72% under denne beholdningsreferansen. Likevel ligger den $828.43 over startverdien. Begge utsagnene er sanne. Begrepet midlertidig tap beskriver en relativ verdieffekt, ikke en påstand om at posisjonen må ha negativ dollaravkastning. En prisreversering kan endre forskjellen, men verken en reversering eller full økonomisk gjenoppretting er garantert.

Legg til gebyrer uten å skjule gjennomføringskostnader

Anta at Imani mottar $90 i separat bokført gebyrverdi i denne hypotetiske perioden. Å behandle gebyrene som kontanter utenfor invarianten i en forenklet sammenligning gir $2,918.43 før uttredelseskostnader. Hun betaler deretter $25 i samlede nettverkstransaksjonskostnader og pådrar seg $15 i ekstra gjennomføringskostnader ved omregning. Nettoverdien blir $2,878.43. Den er fortsatt $121.57 under bruttoreferansen for å beholde eiendelene på $3,000.

For en rettferdig sammenligning på like vilkår antar vi at det å realisere beholdningsporteføljen i seg selv ville kostet $10. Nettoverdien er da $2,990, og likviditetsalternativet ligger $111.57 bak. Gebyrregnskapet i faktiske pooler kan endre reservene eller innebære separate gebyrkrav; dette eksemplet skiller bevisst ut gebyrene for ikke å gi inntrykk av å være et eksakt protokollregnskap. Skatt, priser på belønningstokener og reinvestering er utelatt. Slike utelatelser hører hjemme i forutsetningene, ikke skjult i en imponerende annualisert avkastning.

Nedgangen er ikke en speilvendt fortjeneste

Hvis NOVA i stedet halveres til $500, blir poolposisjonen uten gebyrer √2 NOVA og √500,000 USDX: omtrent 1.414214 NOVA og 707.107 USDX. Verdien er $1,414.21. Beholdningsporteføljen er verdt $1,500. Det relative underskuddet er igjen omtrent 5.72%, men poolen har nå også et absolutt tap på $585.79 fra startverdien på $2,000. Å eie flere enheter av tokenen som faller, er ikke i seg selv bevis på et gunstig utfall.

Eksemplet forutsetter at USDX holder seg på $1 og at begge tokener fortsatt kan overføres. Hvis den angivelig stabile eiendelen mister kursbindingen eller en kontrakt kompromitteres, kan det økonomiske utfallet ikke fanges opp av denne ryddige toprisformelen alene. Konsentrert likviditet innfører dessuten intervallgrenser og et annet beholdningsforløp. Formelen for hele prisintervallet bør ikke limes inn i en smalbåndsposisjon som om posisjonene var ombyttbare.

Hva beslutningen faktisk krever

Imani trenger grunn til å tro at den usikre nettogodtgjørelsen for å stille likviditet er akseptabel i forhold til beholdningsrisiko, transaksjonskostnader og operasjonell eksponering. En gebyrsats er ikke en lovet realisert avkastning: handelsvolum, hennes andel av aktiv likviditet, konkurrerende tilbydere og tokenverdier kan endres. Rebalansering eller flytting av intervaller skaper flere transaksjoner og kan realisere eksponering til ugunstige priser.

Ett alternativ er å beholde de to opprinnelige tokenene uten å stille likviditet. Et annet er å eie ingen av dem, som fjerner den fiktive NOVA-eksponeringen fremfor bare å endre innpakningen. En mindre eksperimentell allokering kunne begrense dollarbeløpet som er utsatt, men ville ikke fjerne kontraktsrisikoen. En disiplinert gjennomgang registrerer beholdningsreferansen, alle kontantstrømmer og et konsekvent verdsettelsestidspunkt. Uten dette kan attraktive gebyrinntekter avlede oppmerksomheten fra en større alternativkostnad eller et direkte kapitaltap.

Test en større endring i prisforholdet

I et eget scenario uten gebyrer stiger NOVA fra 1 000 til 4 000 USD. Samme invariant gir 0,5 NOVA og 2 000 USDX: poolposisjonen er verdt 4 000 USD. Å beholde de opprinnelige tokenene ville gitt 5 000 USD. Det relative etterslepet blir 20 %, selv om posisjonens dollarverdi er doblet.

0.5 × 4 000 + 2 000 = 4 000 USD; 4 000 / 5 000 − 1 = −20%

Med tidligere utgangskostnader, 40 USD for poolen og 10 USD for beholdningen, kreves 1 030 USD i separat regnskapsførte gebyrinntekter for å matche netto referanseverdi på 4 990 USD. Dette er en regnskapsmessig terskel for scenarioet, ikke en avkastningsprognose. Forløp med samme sluttpriser kan gi ulike handelsvolumer, gebyrinntekter og transaksjonskostnader.

Der resonnementet svikter